Lærende fellesskap eller innleid arbeidskraft?

I forrige blogpost skrev vi om hvordan håndverkernes læring i byggebransjen kan forstås i lys av et lærende fellesskap. Vi så også at læring av håndverk tar tid, mange år, og at man lærer ved å gjøre feil og rette dem opp igjen.

De unge håndverkerne vi snakket med sier at slik læring ikke er forenlig med bruk av innleid arbeidskraft. Da har vi å gjøre med folk som kommer og gjør en jobb. Blir det feil, så er de borte før feilen oppdages. Derfor lærer de ikke noe av den, og gjør samme feil neste gang.

En lærling beskrev denne læringen som innleide går glipp av. Han hadde gjort en feil og forteller hvordan de erfarne arbeiderne i firmaet reagerte: «gamlingene, mange kan være veldig reale da, de sa det går jo på ryktet mitt også, det er jo jeg som har jobbet sammen med deg, det går på ryktet mitt, og på akkordlaget, og firmaet”. Alle var interessert i å rette opp feilen, for skal du ha en framtid i Norge må du ha et bra rykte. Lærlingen fikk lære hvordan det skulle være og ble så satt til å rette opp feilen. «Det var jeg som gjorde det, men han viste meg hvordan det skulle gjøres. Istedenfor at han som var innleid dreit seg ut, og aldri får høre om det igjen.» Da må noen andre rette opp feilene. Dersom feilen i det hele tatt oppdages.

For å lære av feilene sine må rette dem opp selv. Men dette prioriteres ikke der man velger å bruke innleid arbeidskraft. Tvert i mot fikk vi beskrevet en situasjon der de norske tømrere ble gående å rette opp feil etter de innleide. «De gjør jobben, så kommer vi og gjør opp i jobben igjen, det er jo det de norske brukes til etter hvert, ser mer og mer og mer.» Tendensen som beskrives er at billig innleid arbeidskraft gjør jobben, og så kalkulerer man med en mengde feil som må rettes opp og setter noen til å rette dem opp. «Jeg hørte at de hadde regna inn det på en skole, at to kull skulle gå i to måneder, bare for å gjøre opp for det her,» fortalte en av håndverkerne. Han fortsatte: «når de tar med det i beregninga, er det noe galt en plass.» Praksisen med å skille arbeid fra oppretting av feil legger ikke til rette for læring. De som gjør feilene kan fortsette å gjøre feil år etter år, mens de som kommer etter og retter opp kan fortsette å irritere seg over feilene år etter år. Selv om dette kan se lønnsomt ut i et kortsiktig regnskap, bør vi spørre oss hva de langsiktige konsekvensene vil være med tanke på læring.

Problemet med innleid arbeidskraft er ikke bare at arbeidere ikke retter opp sine egne feil, men at de ikke en gang blir gjort klar over at de har begått feil. Vi fikk høre om et hus som hadde brent. En som hadde vært med å renovere etterpå fortalte om elendig arbeid som var gjort på huset. De oppdaget at isolasjonen ikke var trukket ut i stenderne. Kun 10 av 20 cm var isolert, slik hadde flammene fått fritt leide. Han poengterte at den dårlige jobben var gjort av folk som var leid inn gjennom et stort vikarbyrå. Dermed kom disse arbeiderne aldri til å oppdage at de hadde gjort feil, langt mindre lære av feilene

Det er i møte med slike fortellinger at teorier om lærende fellesskap blir nyttige: Læring skjer ikke isolert, det skjer i fellesskap. Dette er spesielt tydelig i håndverksbedrifter. Den økende bruken av innleid arbeidskraft i byggebransjen oppleves som et direkte hinder for at lærende fellesskap skal fungere. Om vi ikke har et fellesskap kan vi heller ikke ha et lærende fellesskap. Innleide som kommer og forsvinner danner ikke et fellesskap som kan utvikle kompetanse sammen. I en bedrift med faste ansatte ligger derimot forholdene til rette for lærende fellesskap. Her arbeider håndverkere sammen over tid. De lærer kontinuerlig av egne og andres feil. De lærer å kjenne hverandre. Og de lærer av hverandre. Eldre er læremestre for yngre. Det blir mulig å ha den kontinuiteten og langsiktigheten som læring i fellesskap behøver.

Når vi snakker om langsiktighet så handler det om mer enn se lenger enn fra prosjekt til prosjekt. Perspektivet er også lenger enn de to årene lærlingperioden varer. For man er ikke utlært etter lærlingperioden, man har behov for fortsatt kontinuitet. En av ungdommene sa: «Du er jo ganske godt nedbrutt i lærlingtida, du vil jo bli bygd opp igjen, du vil ha samme folkene rundt deg for å bygges opp, det er jo da du blir en trygg person. Men du blir jo ikke det, du blir jo kasta ut etterpå.» Konsekvensen er forvirring: «Hva har jeg gjort feil, hva har jeg gjort riktig?» Håndverkerne vi snakket med var opptatt av det som skjedde etter lærlingtida. Som vi nevnte i forrige blogpost ble det sagt at man ikke er utlært i faget før man har holdt på i noe slikt som 9 år. Dette tidsperspektivet er lite forenlig med bruk av innleid arbeidskraft.

Læringens langsiktige tidsperspektiv og det at læringen foregår i et arbeidende fellesskap der man skal lære av sine feil er to argumenter for å bruke faste ansatte i byggebransjen. Kortsiktighet og utstrakt bruk av innleid arbeidskraft er vanskelig forenlig med et lærende fellesskap av håndverkere. Kanskje er dette premisser som bør ligge ligger klarere til grunn når man utformer politikk for byggebransjen?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

RSS
Follow by Email
Facebook
Twitter